Renessansen var en kulturrevolusjon som endret måten folk tenkte og så på seg selv og verden på. Seks punkter:

• Middelaldermennesket så på verden som uforanderlig. Det man ikke forsto var “Guds vilje”. Dette endret seg med renessansen. Man begynte å stille spørsmål ved det bestående. Man utviklet en mer kritisk holdning.
• Denne utviklingen gjorde at synet på selve tiden endret seg. Fra å se på tiden som en syklus, begynte man å betrakte fremtiden som noe man kunne påvirke. Det var mulig å utvikle seg, man kunne skape en bedre verden! Dette gjorde at det også ble viktigere å leve i nåtiden. Det var nå man kunne gjøre en forskjell, evigheten, himmel og frelse, fikk komme siden. Renessansen ga en langt mer lineær tidsoppfatning.
• Renessansen ga oss humanismen. Menneskets utviklingsmuligheter og evner ble satt i sentrum. Teorien var at et menneske som hadde kunnskap ville handle godt. Dannelse og kultur ble mål i seg selv, det skulle gjøre individet til samfunnsborger. Motsetningen til middeladerens ridderidealer, ære, krig, erobring, er slående. Humanismen betydde også at forestillingen om at fattige og munker levde nærmere Gud ble svekket. Med renessansen ble disse heller sett på som parasitter som levde av andres arbeid. Arbeidslinja ble født altså.
• Renessansen var også en kunstnerisk revolusjon, der kunsten gikk fra å være nesten bare rettet inn mot religiøse temaer, bestilt av kirken gjerne, til å bli et uttrykk for kunstnerens individuelle oppfattelse av verden. Skillet mellom kunst og vitenskap var temmelig flytende (DaVinci), og vitenskapen tolket ikke lenger alt inn i religiøse rammer, men kunne også søke årsaker i vår verden.
• Renessansen ga et nytt syn på Gud. Fra å være en aktiv Gud som stadig innvirket direkte i folks hverdagsliv, så ble han i stedet en tilbaketrukket skaper, en passiv Gud som stort sett lot oss styre på som vi ville.
• Den endrete oppfatningen av Gud la veien åpen for reformasjonen og kirkens splittelse. Protestantene mente at forholdet til Gud var en privatsak, hver mann sin egen prest, eller som lutheranerene sa det “det personlige prestedømme”. Dette rokket naturligvis voldsomt ved kirkens autoritet, og ledet til den religiøse splittelsen.