USAs posisjon internasjonalt var tydelig svekket midt på syttitallet. Det var ikke så rart, og delvis også en ønsket utvikling fra amerikansk side. Posisjonen i 45 var basert på den enorme innsatsen for å styrke amerikansk industri under krigen, samt at de gamle stormaktene var sterkt svekket etter krigen. USA bidro jo selv sterkt til at disse skulle reise seg, så at styrken var relativt svekket var ikke så rart. Det gjorde at flere europeiske land etter hvert gjorde seg mer politisk uavhengige av USA.

USAs relative svekkelse var også et resultat av den globaliserte økonomien, som USA selv hadde fremmet. Amerikanske selskaper investerte i utlandet, etablerte fabrikker og filialer for å dra nytte av billig arbeidskraft og nærhet til sine markeder. Kapitalflommen ut av USA ble etter en stund større enn flommen den andre veien.

Presidentene Kennedy og Johnson satte dessuten i gang dyre sosiale reformer, samtidig som de blåste mye penger på Vietnam og militær opprustning i andre deler av verden. Dette ble gjort uten å øke skattene, og resultatet var stigende budsjettunderskudd, inflasjon, og arbeidsledighet.

Med dollaren som den viktigste valutaen i internasjonal økonomi fikk dette konsekvenser over hele kloden. Den økonomiske verdensordenen USA hadde vært så delaktige i å opprette i Bretton Woods i 44 falt mer eller mindre bort. Tysk og japansk valuta styrket seg i forhold til dollaren, og amerikansk industri fikk problemer med å konkurrere med billige biler, kjøkkenutstyr etc importert fra utlandet.

Og samtidig forsatte rustnings og teknologikappløpet med Sovjetunionen. På 50-tallet utviklet man strategier for massiv kjernefysisk gjengjeldelse. Ved å skremme opponenten fra å angripe skulle freden bevares. Våpen ble stadig mer sofistikerte, og ikke minst ble de flere og flere. Sovjetunionen økte sine militærbudsjetter kraftig fra sekstitallet og satset alt på å ta igjen USA når det gjaldt strategiske atomvåpen. Det ble ansett at de sto likt på dette området rundt 1970.