Det var Alfred Sauvy, økonom og demograf, som var først ute med begrepet “den tredje verden”. Det var en sammenligning med tredjestanden i Frankrike før og under den franske revolusjonen. Felles for dem var at de hadde blitt ignorert og foraktet, men at de også ville hevde seg. Altså understreket han at den tredje verden både var blitt politisk ekskludert, men også at de representerte en potensiell revolusjonær kraft. Tredje også i den forbindelse at stormaktene hadde delt verden inn i øst og vest, og at det fantes både vilje og i hvert fall et potensiale i de fattige landene til å opptre som en tredje internasjonal kraft. Uten å være avhengige av USA/Sovjet.

Sauvy lanserte begrepet i 52, tre år senere markerte den tredje verden seg som en kraft i internasjonal politikk ved en stor konferanse i Bandung, Indonesia. 29 land fra Asia og Afrika deltok, og de representerte dermed over halvparten av jordas befolkning. Her ble det uttrykt misnøye over at supermaktene ikke tok fattige land på alvor. Kolonialisme ble fordømt. Man ønsket at forholdet mellom USA og Kina skulle bedres.

I 1958 besøkte Nixon, som da var visepresident, åtte latinamerikanske land, og ble møtt med voldsomme demonstrasjoner overalt. Latin-Amerika, som inntil da hadde vært å regne som en trygg medspiller for USA i forhold til kommunisme.

Nord-Sør-konflikter var ikke noe nytt, men i løpet av femtitallet begynte de for alvor å komplisere denkalde krigens inndeling i øst og vest. Dette skulle gjøre USAs posisjon som supermakt vanskeligere på 60 og 70-tallet, siden øst-vest og nord-sør konflikter ble vevd sammen, og USA ble den største syndebukken for landene i sørs kritikk av de industrialiserte landene.

Brennpunktet for den kalde krigen hadde blitt flyttet til Asia med Maos maktovertagelse i Kina, og Koreakrigen. Og fremme i horisonten ventet Vietnam.