Etter første verdenskrig var det en tendens til at mange amerikanere begynte å se på USAs inntreden som en feiltagelse. Man hadde lite til overs for europeisk politikk, særlig selvfølgelig den radikale varianten, med bolsjevikene i Sovjet som skrekkeksempelet. Dette ga seg blant annet utslag i strengere innvandringslover.

I politikken var det republikanerene som førte an, gjennom tre presidenter: Harding (21-23) Coolidge (23-29) Hoover 29-33) Og sosialt og kulturelt var det en sterk spenning mellom “gamle” USA, landbruks og kristen-USA, og det nye urbane, liberale og industrialiserte USA. En spenning som fortsatt er tilstede i høy grad. Totalforbudet mot alkohol fra 20-33 var den mest debatterte saken.

Men økonomisk var 20-årene en vekstperiode der USA ledet an i utviklingen, blant annet i bilindustrien. Hei Henry Ford hva har du gjort, tut tut, tut tut.

Cash is king sies det. Uansett om politikerene ønsket å isolere seg fra verden rent politisk, så gjorde økonomien at man ble sterker knyttet til verden utenfor. Amerikanske lån til Europa ble et stadig viktigere trekk ved den internasjonale økonomien, og i Sør Amerika overtok USA britenes rolle som dominerende økonomisk stormakt i løpet av mellomkrigstiden.

Politikerene hadde ikke noe i mot det.

Så USA var politisk isolasjonistisk, samtidig som økonomien var ekspansiv.

Men det er viktig å huske på at den amerikanske utenrikshandelen tross alt var temmelig liten. Den hadde mye større betydning for europeiske og latin-amerikanske land, enn den hadde for USA selv. De hadde jo et enormt indre marked.

Det er ellers litt unyansert å si at USA i mellomkrigstiden var isolasjonistisk. Joda, senatet hindret Harding og Coolidge i å melde USA inn i Folkeforbundets internasjonale domstol, mot presidentens vilje, men USA sendte uoffisielle observatører til Folkeforbundets hovedkvarter i Geneve, og tok del i Folkeforbundets humanitære og sosiale arbeid. Sammen med Storbritannial jobbet de frem Dawes-planen i 24 som bedret det økonomiske og politiske samarbeidsklimaet mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og USA. De tok initiativ til Kellog-Briand-pakten i 28 der 62 land lovet å ikke bruke krig for å fremme nasjonale mål.

Det var altså krefter i USA som ønsket at landet skulle involvere seg og ta en lederrolle i den internasjonale politikken. På 20-tallet vaklet de mellom isolasjonisme og internasjonalisme. Men så kom krakket i 29, og den påfølgende lange depresjonen. Først da ble USA ordentlig isolasjonistiske, med påfølgende tollmurer for å beskytte egen industri.

New Deal har vi vært innom før, en nasjonal plan for å møte krisen. Og sånn var det, det var ingen internasjonal samhandling for å møte depresjonen, hvert land forsøkte å ordne på egenhånd.

Den økonomiske situasjonen bedret seg under New Deal, men ved krigsutbruddet i 39 var krisen fortsatt ikke over.

Situasjonen i Europa var spent på 30-tallet, og USA tok en rekke skritt for å unngå å bli involvert. En nøytralitetslov i 35 hindret våpensalg til både Italia og Etiopia når Italia forberedte invasjon der. Enda strengere lovgivning lot Spanias legitime regjering i stikken mot Francos styrker som var støttet av Mussolini og Hitler. De gjorde ingenting for å stoppe Japans erobringer i Asia utover å nekte å anerkjenne dem. Faktisk fortsatte USA å levere olje til Japan helt til 1941. Roosevelts sikkerhetspolitikk gikk ut på å bygge opp krigsflåten, og ellers undertegne gjensidige sikkerhetsavtaler med andre land på det amerikanske kontinent.

Likevel er det mye som tyder på at Roosevelt var forberedt på en ny storkrig, og at han var på vei bort fra isolasjonismen på slutten av 30-tallet.