Med sin inntreden i første verdenskrig hadde USA nølende tatt plass midt på scenen. Woodrow Wilson hadde nok lyst til å bli der. Allerede mens krigen fortsatt gikk sin gang hadde han satt opp fjorten viktige punkter for veien videre. Han ville skape en ny verdensorden basert på prinsipper om offentlige avtaler mellom nasjonene, demokrati, nasjonal selvbestemmelse, nedrusting, fri ferdsel på havet, frihandel, avkoklonialisering, samt dannelsen av et folkeforbund som kunne løse konflikter mellom stater, og garantere sikkerhet.

Problemet var at han ikke fikk resten av USA med seg. Folkeforbundet ble opprettet, men senatet i Washington nektet å melde inn USA. Folkeforbundet fikk dermed aldri den tyngden det trengte for å håndtere en fortsatt vanskelig verdenssituasjon.

Folkeforbundet ble opprettet i forbindelse med fredsforhandlingene i Paris, men viktigere var kanskje Versailles-traktaten, der Tyskland ble påtvunget en fredavtale de ikke var særlig tjent med. Den var såpass ydmykende at en fremvekst av revansjesugne tyskere ikke var vanskelig å spå. Samtidig var den ikke så brutal at den hindret Tyskland i å vokse og bli en stormakt atter en gang. Verst var punktet der Tyskland ble tvunget til å akseptere ansvaret for første verdenskrig, og alle allierte tap og skader.

Versailles-traktaten ble heller ikke ratifisert i Wilsons senat.

Hovedpoenget her er altså at USA fortsatt var nølende, for ikke å si lite villig til å bli med på noe forpliktende samarbeid med land i Europa.