Demografisk og økonomisk var USA utvilsomt en stormakt fra slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. Men militært var de det ikke. I 1900 besto den amerikanske hæren av under 100 000 mann. Russland hadde 1.2 millioner.
Dette skyldtes ikke at den økonomiske og den demografiske veksten hadde vært så hurtig at man rett og slett ikke hadde rukket å oppgradere militæret. Det var et bevisst valg. Etter borgerkrigen hadde nordstatene et stort militærapparat, men det valgte man å bygge kraftig ned.
Hvorfor?
Geografien: Med store hav på hver side hadde man en naturlig forsikring mot potensielle fiender. Det var bare Storbritannia som gjennom sin suverene marine kunne true USA, men det var ingen som trodde det var noen reell trussel. Fra nord og sør utgjorde verken Canada eller Mexico noe særlig til militær trussel. Man trengte rett og slett ikke store stående styrker.
Seg selv nok: USA var stort nok i seg selv, mange av de nye innbyggerene var i grunnen flyktninger fra Europas problemer, de så ingen grunn til å ha noe særlig mer med Europa å gjøre. Isolasjonisme kalles det, og man finner det allerede hos Washington, som advarte i sin avskjedstale om å inngå politiske og militære allianser med andre stater. Denne holdningen var dypt forankret hos mange amerikanere, i hvert fall frem til slutten på andre verdenskrig.
Men dette var ikke helt entydig. På den andre siden hadde man Monroe-doktrinen, som ble kunngjort i 1823, og det sentrale med den var at den slo fast at enhver innblanding fra europeiske stater i den amerikanske verdensdelen skulle betraktes som en uvennlig handling mot USA. Riktignok et prinsipp USA ikke var i stand til å hevde med styrke før mot slutten av 1800-tallet.
Viktig var også Manifest Destiny, ideen om at USAs territorrielle ekspansjon både var uungåelig, og befalt av høyere makter. Først introdusert av journalisten John L. Sullivan fikk denne ideen stor betydning for annekteringen av Texas i 1845, og krigen mot Mexico i 46-48 som tvang naboen i sør til å avstå halve sitt territorium til USA. Det spilte også en rolle da USA kjøpte Alaska fra Russland i 1867, og da det ble inngått en avtale med Storbritannia om Oregon i 1846. Og mot slutten av århundret ble Manifest Destiny begrunnelsen for å annektere øyer i Karibia og Stillehavet.
Ideen hadde sin rot i demokratiske sørstatskretser, men ble etterhvert omfavnet i stor grad av republikanerene.
Konklusjon: Utenrikspolitikken i denne perioden ble utformet i spennet mellom disse tre punktene: Isolasjonisme, Monroe-doktrinen, og Manifest Destiny. USA ønsket å ekspandere, og/eller utøve makt på eget kontinent, og i stillehavsområdene, mens de var lite villige til å involvere seg i rivaliseringen mellom de europeiske stormaktene.
