Den 22 partikongressen, som altså var i 1961, vedtok et helt nytt partiprogram med flotte erklæringer om at det kommunistiske idealsamfunnet var nært forestående. Man slo fast at Sovjetunionen hadde nådd det sosialistiske stadiet, og nå sto på dørstokken, klare for å legge de materielle forutsetningene for kommunismen. Når man var kommet til det stadiet, innen 1980 regnet man med, så ville det eksistere overflod. Samfunnet ville sørge for at alle ville få dekket sine behov.
Men Siv Jensen trenger vel bare 100 dager på å oppnå det samme?
La oss ikke spore av nå.
Reformer ble lansert, en tredjedel av medlemmene i høye partiorganer måtte skiftes ut ved hver valg, for å hindre forgubbing av partiet. (Noe som unektelig var langt mer humant enn å skyte dem) Man desentraliserte også den økonomiske planleggingen i sterkere grad enn tidligere.
Med industrien gikk det bra. Femårsplanene fortsatte å levere bedre enn forventet, og i 1957 la man frem en syvårplan for perioden 59-65 der Sovjetunionen for alvor skulle ta opp kampen med vesten. Jordbruk og forbruksvareindustrien skulle også prioriteres. I løpet av 60-året skulle man ta igjen USA, og innen 1980 skulle man altså realisere selve det kommunistiske samfunn.
Mange vestlige politikere fryktet at den sovjetiske planøkonomien skulle utkonkurrere vesten. Det kunne se slik ut en stund, men i begynnelsen av 60-tallet begynte vekstraten å synke.
Man fikk aldri noe skikk på forbruksindustrien. Den tunge industrien, og særlig den militære produksjonen ble hele tiden prioritert. Knappheten på varer gjorde at folk måtte skaffe det de trengte på annet vis.
Planøkonomien slik Sovjet praktiserte den hadde noen alvorlige mangler. Målsettinger i produsert kvantum ga pussige utslag. Bruken av vekt som indikator førte f.eks til enorme mengder av store spiker, mens småspiker og stift nærmes var umulig å finne. Endret man det så til antall så ble det omvendt. Kvaliteten var også dårlig, fokuset var på kvantitet, kvaliteten var underordnet. Dermed ble produktene også vanskelige å selge.
Khrustsjov lettet byrdene i arbeidslivet. Det ble mulig å skifte jobb, og skulk ble avkriminalisert. Fra midten av 50-tallet ble det også satt fart på boligbyggingen. Boligflaten ble fordoblet mellom 55 og 64, det hjalp, men løste ikke boligproblemene.
Skolereform i 58 prøvde å integrere skolen i arbeidslivet. Tendensen var klart antiintellektuellalistisk. Elevene måtte jobbe to-tre år på fabrikk eller i jordbruket etter endt grunnskole ved 15 års alder. Meningen var å øke tilgangen på faglært arbeidskraft, samt å bidra til sosial utjevning. Men eliten likte den ikke, og når Khrustsjov falt ble den fjernet igjen.
Men det virkelig store problemet for Sovjetunionen var og ble jordbruket. Avkastningen var lav. Man forsøkte seg med å slå sammen stadig større enheter for å oppnå stordriftsfordeler, nye gigantiske statsbruk ble opprettet. Men samma hva man gjorde så var det sånn at de små private jordstykkene og buskapen som kolkhoz-bøndene selv eide ga større avkasting enn kollektivbrukene.
Etter Stalins død i 53 innrømmet man offentlig at kornavlingen og storfebestanden var mindre enn før revolusjonen. Hvis man ikke klarte å effektivisere sto man overfor en matkrise. Malenkov ville ha en bedre utnyttelse av det disponible arealet. Khrustsjov ville dyrke mer jord. Og fra 54-56 ble titalls millioner med jord dyrket opp. Noe som fikk uforutsette konsekvenser.
I Khazakstan og Sør-Sibir ble enorme områder dyrket opp, men man fulgte ikke opp med jordsikringstiltak, og dermed fikk man store erosjonsproblemer. Voldsom satsing på kunstgjødsel og andre kjemikalier førte til at elver og vassdrag ble forurenset i stor skala. Man klarte ikke å få til noe særlig vekst i produksjonen, og ble nødt til å kjøpe korn i utlandet. Det ble så dyrt at man måtte øke prisene til forbrukerne. Brødprisene ble kjørt opp med 30 prosent i 62, og utløste spontane demonstrasjoner mange steder. Avlingen i 63 var for liten til å brødfø hele befolkningen.
Man hadde beregnet en økning på 70 prosent i jordbruket mellom 59-65, den endte på knappe 15. Det var et enormt prestisjetap når landet som under tsarveldet hadde vært blant verdens største korneksportører ble nødt til å importere korn fra konkurrenten Nord-Amerika.
Dette svekket Khrustsjov mye.
