Khrustsjov hang bjella på katten under den 20de partikongress i 56. Der anklaget han Stalin for å ha innført persondyrkelse av seg selv, for å ha vært en despot, for utrenskningene på 30-tallet, og for nederlaget når Tyskland angrep i 41. Talen ble ikke gjengitt i sovjetisk presse før i 1990, men innholdet ble kjent ettersom den ble elst opp på partimøter rundt om i landet.

Talen frikjente partiet for alt ansvar, den nevnte omtrent bare forbrytelser mot partimedlemmer, forbrytelser mot andre borgere ble ikke nevnt. Tvangskollektiviseringen ble ikke kritisert, men derimot hyllet, og motstandere som Bukharin, Sinovjev, Kamenjev m.fl. ble ikke rehabilitert.

Men etter talen satte man i gang med å avvikle Gulagssystemet. Midlertidige rettskommisjoner ble opprettet med adgang til leirene og mulighet for å rehabilitere og løslate fanger på stedet. Millioner av mennesker ble løslatt og gitt anledning til å reise hjem. Med unntak av russere som hadde tjenestegjort i den tyske hæren, og for baltiske og ukrainske nasjonalister, så ble Gulagssystemet avviklet i disse årene.

Folks levestandard økte, det samme gjorde Khrustsjovs popularitet. Prestisjefulle prosjekt ble gjennomført, Sputnik, Gagarin, Khrustsjov så ut til å ha klart kunststykket å gjennomføre avstaliniseringen uten å miste kontrollen innad i Sovjetunionen.

Men Khrustsjovs “hemmelige” tale hadde sine bivirkninger. Kina kritiserte både fordømmelsen av Stalin og tesen om fredelig sameksistens som Khrustsjov altså hadde rappet fra Malenkov. I begynnelsen av 60-tallet brøt Kina og Sovjet med hverandre ideologisk.

Også i Øst-Europa fikk talen effekt. Lederene fryktet avstaliniseringen, og opposisjonen fikk vind i seilene. Særlig i Polen og Ungarn. I Ungarn gikk det så langt at Sovjet så seg nødt til å gå inn med militære styrker høsten 56.

Sovjetunionen og Jugoslavia gjenopprettet sine forbindelser i 55 (de hadde brutt dem i 48) en felleserklæring ble undertegnet der det ble slått fast at de hadde rett til å følge sin egen vei til sosialismen. En erklæring som stimulerte andre land i Øst-Europa til også å ønske seg en mer selvstendig politikk.

Men etter hendelsene i Polen og Ungarn i 56 ble det brått slutt på mildværet. F.eks ble Paternaks roman neket utgitt. Den ble trykket i utlandet, og Pasternak fikk nobelprisen i 58. Den ble han hindret fra å motta, og han møtte sterk kritikk, for ikke å si hets, i hjemlig presse.

Men perioden med tøvær hadde i hvert fall virket på en slik måte at en retrett til stalinistiske tilstander var umulig.

Avstaliniseringen toppet seg på partikongressen i 61 der han ble sterkt fordømt, navnet hans fjernet fra det politiske kartet, og liket hans fjernet fra Lenins side. Liberaliseringen fikk et lite oppsving og Solsjenitsyn fikk lov tilå gi ut En dag i Ivan Denisovitsj liv, men så ble det atter strammet inn med strengere sensur og forfølgelse av den liberale eliten.