Stalins død førte naturligvis til kamp om makten, men det var ikke bare bare. Alle i eliten hadde gjort karriere ved Stalins hjelp, de hadde fått sine posisjoner gjennom å spille hans spill. Fordømte de stalinismen var det omtrent som å sage over grenen de selv satt på?
Men det var gode grunner for å bryte med Stalin. Hans regime hadde rammet ledende kommunister særlig. Med nye utrenskninger ville de kanskje selv være de første til skafottet?
De første årene etter Stalins død ga en viss oppmykning, eller avstalinisering om du vil, av samfunnet. Hundretusener leirfanger ble sluppet fri. Ett år glemte man å feire Stalins fødselsdag. Prinsippet om kollektivt lederskap i partiet var en indirekte kritikk av Stalins enmannsdiktatur.
Men ingen enkeltperson utpekte seg heller til Stalins etterfølger.
Maktkampen varte fra 53 til 57, og til slutt var det Khrustsjov som vant. Han hadde vært førstesekretær, slik Stalin hadde vært det i 20-åra, ble medlem av sentralkomiteen i partiet i 34, og beundret Stalin.
Sommeren 53 ble en av de viktigste konkurrenten til Khrustsjov fjernet. NKVD-sjef Lavrentij Berija ble anklaget for å være britisk spion, og for å ha forsøkt å gripe makten ved hjelp av det hemmelige politiet han var sjef for. Det siste var sikkert til og med sant, og han ble skutt. Dette førte til en omorganisering av det hemmelige politiet, som dermed kom under sterkere kontroll av partiet. NKVD hadde stått ganske fritt.
Malenkov ble statsminister i 53, han var liberal i synet på økonomisk politikk, utenrikspolitikk og kulturpolitikk. Han ville legge mer vekt på forbruksvareindustri, vanlige folks behov, og var den første til å fremme tanken om en fredelig sameksistens med kapitalistiske land. Han mente at atomvåpen hadde gjort krig uakseptabelt, at en verdenskrig ville føre til slutten for den menneskelige sivilisasjon, og at et væpnet opprør mellom sosialismen og kapitalismen derfor ikke lenger var mulig.
Khrustsjov kom til å adoptere disse tankene fra Malenkov, men ikke før han hadde brukt dem mot ham.
Sovjetborgerne hadde økt lønna betraktelig mellom 45 og 53, men det var lite å bruke pengene på. En satsning på forbrukssektoren var påkrevet, men det krevde nyinvesteringer og en oppbyggingsperiode. Khrustsjov tviholdt imidlertid enn så lenge på gamle prioriteringer om tungindustrien.
I 55 ble Malenkov presset til å gå av som statsminister. Han mistet alle posisjoner i 58. Deretter tok Khrustsjov over Malenkovs tre kjernesaker og gjorde dem til sine.
