Sovjetunionen var veldig sentralisert. Stalin var partiets og statens leder, og styrte landet som eneveldig diktator gjennom et eget sekretariat.Dette kvalte initiativ og oppfinnsomhet. Initiativ var definert som det å søke etter den beste måten å gjennomføre en gitt ordre på.

Ideologien var Marxismen-leninismen, og proletariets diktatur rådde i hvert fall i teorien. Samfunnet eide produksjonsmidlene, og kommunistpartiets mål var å lede veien mot det kommunistiske klasseløse samfunnet.

Fra 1946 ble det startet en ideologisk kampanje rettet mot borgerlige tendenser i litteratur og kunst. Dyrking av nasjonal kulturarv ble fordømt som uttrykk for nasjonalisme og fordi det virket splittende på sovjetstatens ensretting. Samtidslitteraturen skulle ikke gi utrykk for de nasjonalt særegne, men følge kravene til den sosialistiske realismen. Høy moral og heroisk innsats skulle hylles gjennom kunsten, og ikke minst skulle partiets betydning for seieren ov Tyskland, og gjennoppbyggingen av samfunnet fremheves. Sovjetisk innflytelse ble idealisert, og da naturligvis all utenlandsk innflytelse fordømt.

Partiet blandet seg også inn i vitenskapen. Det intellektuelle livet ble hemmet, og innen enkelte vitenskaper var resultatene katastrofale. Mest kjent er Lysenko-affæren der biologen Trofim Lysenko bestred gjeldende arvelære og mente at tilegnede egenskaper kunne nedarves. Gjennom miljøet kunne man skape sovjetmennesket. Det nye sosialistiske mennesket. Eller Aslak Sira Myhre som han også er kjent som.

Stalin hadde full kontroll over parti og statsapparat, og etter partikongressen i 52 styrte han Sovjet sammen med fire medarbeidere som ledet hvert sitt mektige hierarki i Sovjetstaten. (Visestatsminister Malenkov, Førstesekretær i sentralkomiteen Khrustsjov, KGB-sjefen Berija, og den militære lederen Bulganin.)

Stalin døde i 1953, ble balsamert og lagt ved siden av Lenin i Lenin-mausoleet.