Hitler angrep Sovjetunionen i juni 1941. Det ble nok en katastrofe for russerene. Sovjetunionen vant jo til slutt, men det kostet dyrt. 20 millioner mennesker mistet livet som en følge av krigen, og og de materielle ødeleggelsene var enorme. Hele den vestlige delen av Sovjetunionen var blitt lagt øde som en følge av den brente jords taktikk. Begge parter tok den i bruk. Resultatet var at den enorme industrialiseringen Russland hadde vært i gjennom på 30-tallet, nå var tilintetgjort.

Så da var det på’an igjen da serru.

Under krigen ble den kommunistiske ideologien nedtonet til fordel for den nasjonale. Kirken ble gitt innrømmelser.

Men krigen ga mange sovjetborgere, særlig soldatene så klart, kontakt med utlandet. Stalins regime likte ikke at man på den måten fikk anledning til å sammenligne Sovjet med vesten, at man gjennom kontakten kunne la seg påvirke.

Så mange, særlig hjemvendte krigsfanger, ble overført direkte til tvangsarbeidsleire i Sibir etter at krigen var slutt.

Men gjenoppbyggingen etter krigen gikk bra. Allerede i 1950 var produksjonen tilbake til, og faktisk enda litt høyere, enn de hadde vært i 1939. Femårsplanen fra 46 til 50 ble overgått på nesten alle punkter. Unntaket var jordbruket, der man ikke nådde målene. Produksjonen i jordbruket lå i 1950 under nivået fra ti år tidligere. Også i boligsektoren lå man lange bak, og manglene ved disse to sektorene ble et vedvarende trekk i det russiske samfunnet. Helt frem til i dag.

Sovjet krevde enorme krigsskadeerstaninger fra det okkuperte Øst-Europa, særlig Øst-Tyskland. hele industrier ble flyttet til Sovjetunionen og bidro stort til gjenoppbyggingen.

Men fra 1950 ga russerne også kreditter til Øst-Europa, og begge sider hadde forestillinger om at de “underholdt” motparten.