I 1929 vedtok man å innføre en femårsplan, med tilbakevirkende kraft. Den gjaldt fra 1928 til 1933, og resultatet var aldeles strålende. Man fordoblet produksjonen i perioden, nye byer ble grunnlagt ved Ural-fjellene i øst, og sysselsettingen i storbyene økte fra 11 millioner til 23 millioner mennesker.

Stalin hadde adoptert motstanderene på venstrefløyens synspunkter, og la mest vekt på tungindustrien.

Neste femårsplan var ikke mindre imponerende. I 38 hadde Sovjetunionen f.eks blitt verdens største produsent av traktorer og lokomotiver.

Men levestandarden økte ikke, og reallønna gikk ned. Akkordarbeid og store lønnsforskjeller ble innført for å stimulere produksjonen. Likhetsprinsippet ble altså kastet på båten, og befolkningen måtte lide for at den voldsomme industrialiseringen skulle gjennomføres. Stalin mente det var nødvendig, landet lå 50 til 100 år bak de utviklede landene. Dette forspranget måtte tas igjen på ti år sa han, enten klarer vi det, eller vi går under.

Grunnlaget for Sovjetunionens senere stormaktsposisjon ble lagt i disse årene. Ingen andre land hadde industrialisert så kjapt, og Sovjetunionens økonomiske styrke viste seg under annen verdenskrig. Kommandoøkonomien var da også spesielt godt egnet i krig, særlig når forbruksvarene ble dekket av forsyninger fra de allierte i vest.

At økonomien var såpass avsondret fra den globale økonomien bidro også, Sovjetunionen var langt mindre berørt av finanskrisen som red mesteparten av verden på 30-tallet.

Offisielle tall sier at den årlige veksten i industriproduksjonen var på 16 prosent. Det er nok i høyeste laget, vestlige eksperter mener tallet skal være et sted mellom 8 og 14 prosent, men at det var snakk om en eksepsjonell vekst er det ingen tvil om.

Men på 50-tallet skulle det faktisk vokse enda fortere.