Revolusjonen i 1917 sørget for at de store godsene ble oppstykket. Det meste ble stylkket ut til bøndene som middels store gårder, eller mindre småbruk. Noen få statsbruk hadde også blitt opprettet. Regjeringen prøvde å få bøndene til å opprette andelsselskaper, men uten særlig hell.

I 1929 var 94 prosent av jorda i privat eie.

Men så startet altså kollektiviseringen, formelt i desember 29, og allerede i mars var nesten 60 prosent brukene kollektivisert. Man skyldte på en overgang til en sosialistisk produksjonsform, og sukret pillen med å peke på de griske kapitialistiske bøndene, kulakene, men de fantes det ikke mange av.

Av frykt for våronna stoppet prosessen opp, og så falt andelen til under 25 prosent igjen i løpet av de neste månedene, men så startet man opp prosessen igjen, ca 65 prosent var kollektivisert i 33, og den ble fullført i 1936.

Kollektiviseringen hadde to mål: Man ville ha kontroll med bøndene, samtidig som man ville få til en økning i produksjonen. Overskuddet man håpet å skape skulle man så investere i industrien, og alle menneskene som ville bli overflødig i jordbruket med effektiviseringen kunne man sette inn i industriproduksjonen. Omtrent som under den industrielle revolusjonen i England altså, først jordbruksrevolusjon, og så industriell. Dette hang nøye sammen.

Men kollektiviseringen bød selvfølgelig på motstand. Alltid skal bøndene ødelegge. De slaktet ned husdyr som sabotasje. Det førte til deportasjonar i massevis til andre områder i Sovjetunionen, ikke bare for å kvitte seg med kulakene forresten, men også får å rydde unna borgerlige elementer. ca 10 millioner ble deportert.

Terroren mot bøndene, samt hungersnøden som fulgte på 30-tallet, tok livet av noe sånt som 14 millioner mennesker. Ikke at det var noen som talte, så det nøyaktige tallet vet man ikke. Men en folketelling i 37 ga så sjokkerende resultater at Stalin nok skjønte at dette ikke burde komme ut. Folketellingen ble underslått, og dem som hadde utført den skutt.

Kollektiviseringen sørget for at miren, landsbyfellesskapet som man hadde sett på som noe å bygge revolusjonen og det sosialisitiske samfunnet på, forsvant. Store deler av jordbruksproduksjonen ble indratt, og akkurat som planlagt ga dette midler man kunne bruke til å finansiere industrialiseringen.

Traktorer og andre maskiner rykket inn, og frigjorde en masse arbeidskraft, og i perioden 26 til 39 dro 20 millioner mennesker fra bygda og inn til byene for å jobbe i industrien.

Så langt omtrent etter planen altså, men så stagnerte jordbruket. Russland fortsatte imidlertid å eksportere korn, selv om dette betydde at man ikke klarte å brødfø egen befolkning. Dette for å skaffe valuta til innkjøp av maskiner til den fortsatte industrialiseringen. Da hveteprisen ble halvert under verdenskrisen i 1931 doblet man eksporten for å opprettholde inntektene. Mens massene i Russland sultet i hjel, eksporterte Russland korn i massevis.

Mer og mer av jordbruksproduktene ble inndratt for å selge til befolkningen i byene.

Man fikk i det minste skaffet finansielle midler til å skaffe det industrielle gjennombruddet. Og mennesker var det nok av i Russland. Stalin hadde råd til å sulte i hjel en god slump av dem.