20-åra ga en nogenlunde fri debatt om veien videre. Men det var også den siste relativt åpne diskusjonen om vesentlig spørsmål innenfor bolsjevikpartiet. To hovedgrupper sto mot hverandre.

Høyregruppen med Stalin, Bukharin, Rykov og Tomskij fokuserte på et godt forhold til bøndene. De måtte sikres gode priser og gunstige skattevilkår. Dessuten var de opptatt av forbruksvareindustrien. Dette ville stimulere bøndenes kjøpelyst, og betydde at industrialiseringsprosessen ville ta lang tid.

På venstrefløyen derimot var Trotskij, Sinovjev og Kamenjev motstandere av den langsomme industrialiseringen. På den måten ville arbeiderklassen være svak i lang tid, og som Trotskij sa, bolsjevikene ville drukne i et bondehav. De mente også at et jordbruk drevet på privat initiativ ville føre til kapitalisme. Trotskij og co ville styrke Sovjetunionen gjennom en rask industrialisering, og da med en særlig satsing på tungindustri.

Men venstresiden visste ikke hvordan man skulle få det til, og høyresiden med Stalin i spissen vant frem. En ondevennlig politikk ble ført frem til 1928, og jordbruksproduksjonen hadde da nådd førkrigsnivået igjen. Dette skjedde i 26/27.