Krigskommunismen var altså ikke noen umiddelbar hit, så i 1921 bestemte man seg for å sette på en ny plate. NEP var den nye økonomiske politikken.

Bakgrunnen var misnøye med det strengt sentraliserte styret, streiker mot regimet var en strek i regningen, og Kronstadt-opprøret utenfor Petrograd i 20-21 der marinesoldater som hadde støttet oktoberrevolusjonen krevde demokrati, var et varsel om at noe måtte gjøres.

Det første man gjorde var selvfølgelig å la Den Røde Arme slå ned opprøret.

Det andre man gjorde var å innse at tvangsrekvireringspolitikken ikke kunne fortsette. Bøndene var massivt i mot det, så Lenin bestemte at bøndene skulle få selge til hvem de ville, og bestemme selv hva det skulle koste. Profitt var lov, og mellommenn fikk også lov til å operere i dette markedet.

Man tillot så private bedrifter, så lenge de hadde færre enn 20 ansatte.

Sosialiseringen av industrien ga man ikke opp, men man endret organiseringen. Bedriftene skulle klare seg selv, kjøpe og selge på det frie marked, og produsere med overskudd. Gjennom økning av industriproduksjonen skulle også jordbruksproduksjonen øke. Bøndene ville produsere med for å kjøpe forbruksvarer og redskaper.

Russland var dessuten avhengig av å importere maskiner fra utlandet, og de var avhengige av utenlandsk kapital. Derfor måtte forholdet til utlandet ordnes. Kapitalister fikk nå adgang til å investere og utvinne råvarer i Russland. (Men det var det ikke så mange som ville da.)

Handelsavtale med Storbritannia kom på plass i 1921, Rapollo-avtalen med Tyskland i 22. Tyskland anerkjente den nye sovjetstaten, og det ble åpnet for handel.

Alle bolsjeviker var enige om at Russland var pokka nødt til å få fart på industrien. Men hvordan? Hvor skulle man få kapital fra? Ingen ville låne dem tilstrekkelig med penger, og det var vanskelig å skulle finansiere industrialiseringen med eksport.